Av Christoffer Pourpak

9. mars 2020 kl 13:12

F antastisk, men noen skår i gleden.


Black Mesa er nok et navn mange kjenner igjen fra Valve sitt banebrytende spill Half-Life fra 1998. Den gang var det navnet på forskningsanlegget som du, i skoene til Gordon Freeman, måtte unnslippe.

Denne gangen refererer Black Mesa til den fan-skapte rekreasjonen av det første Half-Life-spillet. Bak spillet er utviklerstudioet Crowbar Collective, et spillstudio hvis eneste grunn til eksistens er fordi en gjeng med utviklere som syns Valve sin oppussing av Half-Life med Half-Life: Source i 2005, var en smule mangelfull.

Black Mesa var altså i ovnen en god stund før det endelig ble lansert offisielt 6. mars. Det originale målet var en lansering i 2009.

Hva brukte så CrowBar Collective elleve ekstra år på? Alt, for å si det kjapt. Black Mesa er en komplett gjenskaping av Half-Life hvor alt fra teksturer og modeller til kunstig intelligens og banedesign har blitt lagd fra bunnen av. Hele spillet har blitt bygget opp fra grunnen av for å virkelig utnytte den nyeste versjonen av Source-motoren

Kjapt om Half Life

Half-Life er et førstepersonsskytespill laget av Valve og publisert av Sierra Studios. Spillet var ulikt mange andre spill fra samme æra på flere måter – mest merkbart er kanskje at Half-Life brukte forhåndsplanlagte scener for å avansere historien. De fleste andre spill brukte filmsekvenser.

Fordelen med hvordan Half-Life gjorde det, er at spilleren forblir i kontroll hele tiden. Du blir en større del av historien.

Selve spillet baserer seg på en blanding av bekjemping av fiender og diverse oppgaver og problemer som må løses, og klimakset til spillet er de siste kapitlene som mildt sagt var skuffende i det originale Half-Life.

Half-Life i ny drakt

Black Mesa er i all hovedsak helt likt som Half-Life. Det er ingen mod i den forstand at det er en alternativ historie i samme univers, eller at den bare legger til noe ekstra – det er ingen mod i det hele tatt. Det er en komplett oppussing av Half-Life.

Som i det originale spillet, kontrollerer man Gordon Freeman, den uheldige forskeren som nok har den verste dagen på jobb noensinne. Et forsøk slår feil, og det åpnes en interdimensjonal rift som diverse lugubre monstre gjennom spillet kommer til å komme ut av og gjøre sitt beste for å ende livet ditt.

Har du spilt gjennom Half-Life før, vil du ikke finne mye nytt i det som kryper og går. Der det nok ligger noen overraskelser på lur, er i banedesignet. Her har Crowbar Collective utnyttet alt av moderne teknologi og gjort det meste større og bedre. I tillegg så har noen baner blitt endret – i forskjellig grad fra nesten ingenting, til helt annerledes.

Spilte du deg lei på Half-Life for tjue år siden, skal du nok finne minst én grunn til å spille gjennom Black Mesa – annet enn slutten, som i Half-Life var den verste delen. Her er det nemlig den beste delen.

Er det en ting til som må trekkes frem, så er det musikken. Det er jevnt over lite bruk av musikk, men når den først kommer, så kommer den virkelig – og ikke bare fordi lydnivået til musikken er alt for høyt som standard. Musikken er helt ny, spesiallaget for Black Mesa, og alle sporene slår ballen helt hjem.  

Musikken er moderne i stil, men det trekker samtidig tankene tilbake til hvordan spillmusikken var på den tiden som Half-Life først ble lansert.

Xen

Xen er som sagt det området, eller dimensjonen, som spillets finale utspiller seg i. Hvor det i Half-Life var mildt sagt skuffende hvordan alt var designet, er det i Black Mesa helt utrolig.

De triste grå øyene fra 1998 har blitt erstattet med frodige og vakre øyer og landskap som nesten minner litt om den siste planeten i Borderlands 3, Nekrotafeyo. Alt har blitt forbedret og utvidet, til og med historien har fått litt mer kjøtt på bena – noe som merkes når man først begynner å spille, og opplever hvor stort alt er.

Alt er bedre enn originalen. Den nye hoppe-funksjonen til drakten får virkelig kjørt seg i den større og mer innviklede verdenen som Crowbar Collective har tryllet frem.

Alt er ikke en dans på roser

Enda så bra alt høres ut, og hvor fantastisk denne gjenskapelsen av Half-Life er, så er det noen skår i gleden. Det er vanskelig å vite om de feilene som finnes er på grunn av alderen på spillmotoren, eller om det er utviklerne som har kjørt litt vel fort i svingene.

Det enkleste å begynne med er fiendene, og hvordan de øyensynlig både har evnen til å se og skyte gjennom vegger. Sistnevnte skjer heldigvis ikke alt for ofte, men det blir fort irriterende å bli drept av noe uten å vite hvor det kommer fra.

Noe som bringer oss videre til at fiender titt og ofte er usynlige. Ei heller dette er særlig fordelaktig for en god spillopplevelse. Headcrab-ene er irriterende nok fra før uten at de skal kunne hoppe rundt helt usett.

Dette er små bugs som skjer flere ganger gjennom hele spillet. Noe som bare skjedde én gang, var at spillet på sett og vis tvang meg til å enten starte kapitlet på nytt eller hoppe over det. Av en eller annen grunn var nemlig et automatisk lagringspunkt satt på nøyaktig samme sted som en mine som satt i gang en kjedereaksjon som endte i Freeman sin død. Hver gang.

Alle skår er heldigvis ikke ødeleggende for hele opplevelsen. Spiller man gjennom Black Mesa, skal det mye til for å skjønne at alt er laget av fans, og ikke Valve. Helt til en karakter åpner munnen for å si noe. Banedesign og spillet generelt er veldig godt gjennomført, men stemmeskuespillerne kunne med fordel benyttet de seksten årene Black Mesa var under utvikling til å øve litt ekstra på dialogen sin.

Om jeg også kan nevne en ting til, og dette er nok mer personlig enn på utviklerens kappe, så er det at mange av nivåene kan bli uoversiktlige. Ikke bare med tanke på hva man skal, men også hvor man skal. Dette har mye med at spillet ikke klarer å være tydelige på hva som er mulig og ikke mulig, og hva som er forventet av deg.

Flere ganger måtte jeg virkelig snirkle meg rundt og over diverse ting for å komme meg til et sted, og jeg skjønte aldri hvorvidt det var riktig måte, eller om det var en annen vei jeg egentlig skulle brukt.

Konklusjon

Black Mesa er verdig å bli kalt en fan-gjenskapning av Half-Life, men så er det akkurat det som det er – en fan-gjenskapning. Det er ingen tvil om at folkene i Crowbar Collective har jobbet hardt, og lenge, men det får ikke helt den polerte og konsekvente følelsen som Half-Life har.

Man kan si at det både er positivt og negativt, og jeg er helt enig; det er både positivt og negativt alt etter hvordan man ser det. Positivt at Black Mesa har sin egen sjarm og særpreg, og negativt at det er små irritasjonsmomenter her og der som nok ikke ville vært der hvis en mer erfaren og større utvikler hadde laget det.

Alt i alt, bugs og ny grafikk og banedesign tatt i betraktning, er Black Mesa en svært god moderne versjon av Half-Life, men for seg selv er det bare et litt over middels bra spill. Uten tilknytningen til Half-Life, ville det aldri føltes som det gjør.

+ Imponerende overhaling av Half-Life
+ Større og bedre
+ Musikken

– Mange småfeil
– Bærer preg av å være fan-laget